mindre ret, kan indvendes mot Bugge, kun litet at si. Det har litet at si, om han i enkeltheter har grepet feil, selv om det saa var i mange og store enkeltheter; – om hans betragtning ikke sjelden har et vel litterært præg, og navnlig paa dristigste vis opererer med feillæsninger og feiltydninger av utenlandske skrevne kilder; – om han av og til regner litt for meget med muligheter; – om hans metode er overveiende sproglig og filologisk, og derfor tilbøielig til bare at bruke én eller to nøkler under forsøket paa at aapne den gamle digtnings laaser; – om han kun sjeldnere gir en alsidig avveining av alle momenter i myten, ut fra det som er fællestradition og det som alene er særform; osv. Alt slikt svinder ind til underordnede momenter – imot det for første gang at ha gjennemført en historisk betragtning av mytedigtningen.
Sophus Bugge er en av de siste store, altomspændende filologer, som behersker hele sin vidstrakte videnskab. Hans vingefang er vældigt. Han er traditionssamler og runetolker, han er mytolog og etymolog, han er filolog og sammenlignende litteraturforsker. Han har skrevet store og smaa verker – om norrøne gudesagn og om sigøinersprog, om germansk heltedigtning og gammellatinske komedier, om nordiske folkeviser og etruskiske sprogmindesmerker, om runeindskrifter og romansk etymologi, om skaldekvad og keltiske sagn, om sagaer og gamle nordiske love saa vel som om armenisk og lykisk, om norske og svenske nutidsbygdemaal og om gammelitaliske dialekter, om runealfabetets oprindelse og om assyriske indskrifter, om latinske middelalderkrøniker og angelsaksiske eller gammeltyske digte, om nordiske steds- og personnavne og om græsk-latinske ordutledninger. Og paa flere av disse omraader – vel især paa runetolkningens og etymologienst
