II Sol flommet inn gjennem vinduene da Estrid Cleve våknet næste morgen. Hun reiste sig halvt i sengen og så sig forundret omkring. Hvor var hun ? Med ett husket hun. Der på nattbordet ved sengen lå dagboken hun skrev i igåraftes, vinduet stod åpent ut til verandaen, og der nede fraslukten foran huset steg bruset av fossen. Estrid la sig ned igjen og lukket øinene, trett og fortumlet. Best å sove enda litt, klokken var ikke mer enn syv. Men smerten verket i hjertet, og gav henne ingen fred. Sove kunde hun ikke, hun blev liggende og streve med Eva og hennes skjebne, gjennemlevde i tankene de siste par ukene før hun drog hitop. ... De satt sammen foran kaminen Eva og hun, var det bare to uker siden Eva kom og bad om å få bo hos henne noen dager før hun måtte reise hjem til påske? De blev sittende lenge foran ilden, til slutt snakket de om Ullen, om de aller første årene da Eva og Lillen lekte sammen i parken og hadde følge til og fra skolen. Ansiktet til Eva lyste op for en stund, men da
