9 hun skulde gå, så hun med ett så dårlig ut, og like som så bedrøvet! Men hun slo det hen, det var bare vårslapphet, sa hun, hun vilde gå til Borghild Kluver, medisineren, en av dagene og få noe styrkende . . . Estrid prøvde å tenke efter. Var det ikke samme aften Eva kom flyttende? Om hun bare ikke hadde hatt det så travelt med å forberede reisen hit op de næste par dagene! Hun så jo næsten ingenting til Eva, for Eva på sin kant holdt sig på sitt værelse og leste til tentamen . . . Estrid presset hendene mot tindingene. At hun allikevel ikke forstod! Mens det enda var tid. Den søndagskvelden fremforalt, da hun kom inn for å si godnatt til Eva og ikke fant noen der og slo sig ned foran Lillens bokhylle og leste Wergeland, som hun elsket. Døren gikk op, og inn kom Eva, askegrå i ansiktet. Estrid lukket øinene og knuget hendene sammen, i rådløs pine. Hun så Eva for sig, lys levende, den lille vevre skikkelsen, spinkel og myk, kvinnelig i hver bevegelse, det lille mørke hodet med den tunge hårknuten i nakken, munnen med det underlige draget hun ikke kunde tyde ikke dengang. Men øinene, øinene skulde fått henne til å forstå, de hadde et uttrykk som om hun var dødelig skremt . . . Enda hadde hun ingenting begrepet!
Eva prøvde å smile til henne og sa noe om at hun ikke var frisk, kanskje var det influensa, hun vilde straks gå til sengs. Da hun litt efter kom inn til Eva igjen, lå hun inn til veggen, som hun sov, derfor satte hun glasset med citronvann på nattbordet, stakk varmeposen ned ved føttene og listet sig stille ut igjen. Men det var ikke
