skårungen inn etter landet om babord — han håpet han ville kjenne seg igjen. Det var nå ikke så greitt etter bare å ha seilt der en eneste gang i formiddag, og skrekken vokste: om han nå seilte rett inn i fjellet — eller ut på ville havet! Alt i ett glimtet det i et vinduslys fra en av stuene inne i fjæra, og han for forbi, svett og silvåt og med armer som var som mørbanket. Og redd var han, reddere og reddere! Og bølgene slo om ham og etter ham som brølende villdyr.
Han måtte holde opp å øse for å ta tak i roret med begge nevene. Så lenge han øste, hadde han holdt styr på tankene sine på en måte, men nå slapp skrekken til for alvor. Bare han hadde ventet til Hans Gamvik hadde sovet ut! Eller fått med seg en fra handelsmannen! Han kom nok aldri helskinnet fram til far! Fikk nok ikke se ham mer, kom vel heller ikke nordover til hjemmefjorden og mor!
Imens fór skjekta av sted i susende fart. Et øyeblikk syntes han at han skimtet en hel klynge lys bak de svarte holmene på babord baug. Han drev roret over og sto ned mot steinene hvor sjøsprøyten sto høyt til værs som snøføyk.
I måneskinnet så han en åpning mellom to holmer. Det var nok ikke innseilingen til været, men det fikk ikke hjelpe — innenfor måtte det iallfall være smult vann. Dette orket han ikke lenger!
Sanseløs og nesten lammet av fortvilelse og redsel fikk han drevet båten inn mellom holmene. Det var et trangt løp, og bølgene slo og sprøytet mellom fjellsidene i en forferdelig, øredøvende skumrøyk — —
Angsten tok ham, han satte i et vilt skrik, slapp rorstangen og kastet seg forut i båten. Bølgen tok båten og bar den gjennom skum og sprøyt, løftet den
