så høyt at den nesten fór gjennom lufta, og med et brak landet den langt inne i fjæra mellom to steiner. Der knakk den tvers av og ble liggende.
Skårungen lå som svimeslått. Han følte at noen løftet ham opp, han hørte stemmer og merket at noen sto og lyste på ham. Så ble han båret av sted, han kjente han kom i hus og ble lagt varsomt og forsiktig i en seng.
Da slo han øynene halvveis opp og så far stå bøyd over ham med en lampe.
— Gud trøste oss — dette lever han ikke over! Gud trøste oss — — —
En av brødrene kom bort til senga og begynte å trekke den våte trøya av ham. Skårungen tok med hånden borti lomma og hvisket:
— Her er pengene — for fisken.
— Han snakker, far, han snakker! sa broren.
— Hilmar, kan du snakke til oss? spurte far.
— Far, det er sig — storsig i Storpollen.
— Å, Herregud, var det det du hadde sånn bråhast med —
— Det er nok det de — har villet melde fra, sa broren igjen.
— Far! hvisket skårungen, — du må skynde deg før de andre. Du blir rik, sa handelsmannen — —
— Å nei, å nei, dette blir det nok liten rikdom av. Assen er det med deg, gutt?
— Jeg har — bare — slått meg — litt.
— Kan du kjenne om du har slått i stykker noe innvendig?
— Nei. Ikke det.
Nå kom doktoren, som heldigvis var ute i været akkurat da. Han følte etter på gutten og spurte og
