var ikke redd, det var bare det at nå var selve eventyret her. Han skulle bringe bud til far før natten om siget i Storpollen og gjøre far rik!
Han fikk løs båten, reiste masten og knyttet to rev i seilet før han satte ut. Så fikk han rorpinnen på roret, og alt var i orden.
Så skjøv han fra i halvmørket. I samme sekund ble seilet fylt, og båten sto utover som en dans. Inne i fjorden var vannet passelig smult, og skårungen satt med styrvolen i neven og kjente seg både sterk og stolt, mens båten fór framover med ham lik et levende vingedyr som han hadde makt over. Hei! her var gutt som skulle vise han var kar for mer enn å ete opp nistematen for far sin.
Ute i fjordgapet fikk han imidlertid annet å tenke på. Her sto hele havet på, så seilet blaffet slapt mellom bølgebergene, og den vesle skjekta danset rundt på skumtoppene som et nøtteskall. Seilskjøtet røk opp i festet og slo vilt i stormen, han kavet og slet for å få det inn igjen. Han måtte slippe roret, og båten la seg på tvers og tok inn sjø så den ble halvfylt — så fikk han endelig festet skjøtet og måtte øse med den ene hånden, mens bølgeslagene nesten slo styrvolen ut av den andre.
Han var gjennomvåt av svette og gjennomvåt av sjøskvett og satt med bena i vann til langt oppover leggene.
For kort tid siden hadde han følt seg som herre over dette vingedyret, nå fór det fram så han hverken kunne stanse eller sanse.
Men fram gikk det gjennom stormdrønn og bølgebrak, opp mot nakne himmelrommet og ned mot svarte sjøgrava. Og midt i alt strevet og all redselen stirret
