i himmelen, og under og mellom dem lå blå, åpen sjø. Det så ut som om de var havnet oppe i en veldig gryte, syntes skårungen, og midt i gryta lå en snødekt, flatbølget øy og duvet på vannet som en måse. Men frampå sørenden av øya levde og yrte det i lufta med gråbrun røyk over sorte mastetopper og skorsteiner, over røde hustak og flaggstenger og kirkespir. De sto og strittet i været mest som bladnaken bjørkeskog, syntes han. Fra stranda og ut i det blå sundet gikk det lange mørke steindemninger og pålebrygger. Det var vel gjerne båtstø og sånt noe det, og alle de svære bygningene der inne var vel naust og båthus. For såpass store fikk de vel ha dem her hvor de skulle ta vare på storskuter og dampbåter og enda ha plass igjen til å male og reparere.
Nedover bar det mer for strømmen i bysundet enn for den vesle vinden som så vidt fikk seilet til å svulme. Og far viste ham moloer og brygger — det var båtstøene hans — og pakkbuer og skipsverft — som han hadde trodd var båtnaust — og han forklarte ham hvad de ble brukt til. Snart gled de forbi pynten på moloen og inn mellom skipsskrog og båter som lå forankret tett i tett som en flåte. Det var et øredøvende spetakkel der inne; kjettinger raslet og hvinte mens det ble losset og lastet, og folk vrimlet ombord og på land som fluer på kumøkk, skrek og ropte, heiste og halte og dro for salte livet alle sammen.
— Hva var det for noe med dem?
— Å — sånn er det støtt på byhavna om hverdagene, gutt. Det er så mange sammen på en flekk med arbeidet sitt at det blir mye mer bråk og ståk enn hjemme.
Etter mange vanskeligheter og mye spetakkel lå fembøringa endelig vel fortøyd ved siden av alle de
