andre båtene som var underveis til Lofoten og som også hadde kommet innom byen for å ruste seg med proviant og børnskap[1]. Alt dette kunne vært både morsomt og rart, syntes skårungen, hvis det ikke hadde vært for byfolkene og de andre fremmede båtkarene som skulle hjelpe til med dregg og fangline. Han sto og så seg riktig harm på dem, skårungen, fordi de så lite lystret far og gjorde som han ville; et par av dem skjelte ham til og med ut for bondetosk og «dót».[2] Og da far ble sint og ga dem de vondordene de fortjente, satte de bare hendene i siden og lo så det sang mellom pakkbuene!
— Men sånn er det vel i byen.
Utpå formiddagen var de endelig ferdige. Jolla kom ut, og de rodde i land to og to, skårungen først med far. På brygga var det tett med folk og vanskelig å komme fram for håndkjerrer og hestelass og folk som skrek av veien. Men de kom seg da gjennom pakkhusene og opp i byen hvor det var mer rom og plass, enda det var fullt nok både av hester og folk, der også. Det sto hus ved hus i tette rader på begge sider av gata, øverst med vinduene fulle av fine blomster bak hvite gardiner og nederst med svære ruter som lot en se all slags skinnende rikdom innenfor; folk gikk ut og inn gjennom dører som hadde klokker, og en kunne se at det sto pakkende fullt med folk der inne. Men far bare gikk rett på — så rent for fort — og de kom ut på en åpen plass med kirken midt på, høy som et fjell og med en skranglende messingfløy oppe i spiret. Så dreide de inn i en ny gate, større enn den
første, og så lang at en ikke kunne se enden på den.
