Her ute setter det inn med sjø fra selve havet —
digre, plaskende karer som dunker mot båtplankene
som tunge skred av vann og skum. Skårungen blir litt
blek om nebbet, men han er ikke den som sier noe.
Han vil ikke være ved at han er redd, kan en vite,
selv om han tar tak i båtripa så knokene hvitner for
å holde seg fast. Her går det løs med klo i seilet i
selve store dampskipsleia. Gløtt i gløtt ser en Ishavet
åpne seg endeløst grått gjennom de skumsprøytende
utskjærene. Langt framme i sundet ligger ennå den
svarte røyken etter dampskipet som gikk igjennom for
en time siden. For hver fjord som åpner seg innover
i landet, siger det ut flåte etter flåte med fembøringer
og åttringer som svinger sørover i leia og skal til
Lofoten. De som kommer fra samme fjord og
hjemmestrand holder sammen, og skårungen sitter akterut hos
far og har mye å tenke på. Han tenker på at verden
er veldig stor og at det er en grom far han har, som
kan sitte og kjenne nesten hver eneste båt som stevner
utover og nevne navnet på ham som eier den.
Dagen er knapp på denne tiden av året, og snart er både båter og seil, fjordgap og havgløtt, fjell og hus forsvunnet i et bekende mørke. Men seilasen går støtt og sikkert, og far sitter med styrvolen i neven rent som han kunne se gjennom mørket.
— Å jo, det er alltids litt igjen å lære før en blir fullbefaren høvedsmann, tenker skårungen, og han kryper inn i det lune båthuset og sovner med øret like i bølgeskvalpet under puta og båtbunnen.
Neste morgen vekker far ham:
— Nå får du ut, gutt, og se på byen!
Derute lå en helt ny verden og lyste og løftet seg i dagningen. Snødekte fjelltopper strakte seg like opp
