gjennom fjorden. Til slutt ser hun bare mastetoppen og den røde vimpelfilla over pynten på neset — og så er den også borte.
Ombord, helt akterut ved siden av far og båthuset, sitter skårungen og gumler på avskjedslefsa med sirup på. Mor og hjemmehusene er blitt borte bak neset, og han tygger og svelgjer og svelgjer nok ned både lefse og gråt der han sitter og ser mot det nakne berget som har tatt det siste synet av mor.
Men nå er de ute på fjorden, og snart blir det annet å tenke på enn hjemlengsel og sirupslefse. I den fine nordabrisen kommer båt etter båt stikkende ut fra rydningsflekkene inne langs fjordsiden. Over hele fjorden har fiskerne ligget og ventet på denne gode vinden, ligget der ferdige i åtte dager, og etter hvert som det bærer utover, slutter den ene fembøringa etter den andre seg til følget. Vinden øker på, folkene strekker seil og tar så smått til med å kappseile. Båtene står etter hverandre med svulmende storseil, mens skummet fosser om baugen.
— Jeg mener han Ola Sørstranda sakker akterut enda han har ny båt! sier far og gløtter ned mot den lysegule båten med skinnende nytt seil og blinkende tjæreblank stevn.
— Å, mener den eldste av guttene med kjennerblikk, — han har nok ikke fanget full vind ennå da.
Men skårungen sitter og er trygg på at Ola Sørstranda kan ha så ny fembøring han bare vil — han seiler ikke forbi far likevel.
Og skårungen har rett. Far er førstemann av alle sammen ute i fjordgapet, og da ligger den nye båten til Ola Sørstranda som en lysende prikk langt akterut mellom de andre.
