Men så endelig en dag er tiden inne, og far kommer
og sier at i år skal han få være med og ro Lofotfiske.
Da er det en som blir blid! Og mor får det travelt med å sy hyre til den nye skårungen. Mest blir det vel til at hun vender og syr om tøyet etter far og brødrene, men staselig blir han nå likevel med de karvoksne klærne og skaftestøvlene til langt over knærne.
Ellers er det rart med det: Nå da det bærer løs for alvor, så kan han midt i all begeistringen få en slags underlig fornemmelse i magen når han kommer til å tenke på båten og sjøen i all slags vær, med hele det dype storhavet under de tynne båtplankene. Og sånn er det kan hende med den fjærkledte skårungen også, når den sitter nede i fjæresteinene og piper. Den sitter der vel med bankende hjerte og underlige fornemmelser den også, enda den skulle være trygg nok for at vingen bærer, selv over storhav og fjerne fjell.
2. Skårungen i byen.
En uke går de og venter på god vind, men så bærer det endelig ut fra båtstøa hjemme. Mor står i fjæra med barna omkring seg, den minste har hun på armen, og det er ikke helt fritt for at hun i smug visker bort en tåre med håndbaken. Dette er den fjerde gutten hun sender fra seg med fembøringa til far. Gud alene vet om hun får ham igjen — ham og alle de andre. Den eldste gutten hennes ble borte det andre året han var med under en svær seilas nord i Finnmark. Og sjøen er som åpne svelget den — like gapende grisk i år som i fjor, vinter etter vinter og vår etter vår. Men det får stå til — og fembøringa med det store barkede råseilet glir for fin bris lenger og lenger ut
