mene, og da Andreas attpå til ikke ville ha en øre hverken for losji eller mat, så kan en nok vite vi sa pent farvel.
— Akte døk no bære at døk finne vegjen rett, formante han oss da vi sto ute på tråkka og spente på oss skiene.
— Å, mente Vilhelm, den skulle jeg vel kunne kjenne fra i sommer.
— De e no vintervegjen no da, ser du, Kvilhelm. Men hell døk tel starkaste vegjen, så e døk på Grindstad øver middag vel, tænkje eg, slik som døk fær fort.
Himmelen var ikke så klar som i går, sola trengte ikke gjennom skydekket. Og det var bra, for så skar det ikke sånn i øynene.
Kort fortalt: mens vi satt og hvilte og spiste middag, tok det til å snø — og dermed begynte hele elendigheta.
Vi hadde likevel bestemt oss for at vi skulle ta knakkpølsene i dag; så ble det litt forandring, og dessuten så ble vi så tørste av pannekaker. Vi måtte også spare på drikkevarene våre, for det tok på å gå sånne dagsturer, så vi hadde drukket av melken til Anton hele veien. Og mette ble vi, og et ork var det å begynne å røre på bena igjen. — Og så begynte Vilhelm å klage over gnagsår på hælen!
Det snødde stilt og tett, og framover gled vi seigt og taust. Vilhelm sakket akterut i ett kjør, og vi måtte vente på ham.
— Å, det verker så jævli!
Vi prøvde å doktorere på ham og tok av ham skallen på det ene benet. Men han bare frøs og ynket seg, og ikke hjalp det noe det vi foretok oss heller.
Sannelig om det var noe videre oppmuntrende å høre på den klagesangen der akterut. Og når han ikke
