Vi hadde tatt av oss skiene og satt på dem, og jamen
sto ikke varmen som røyk av hendene på oss da vi
fikk av oss vottene.
Nå — vi satt til vi frøs, og så på’n igjen!
— Fært så mett en blir av sånne pannekaker. Jeg klatte ikke flere enn seks, sa Anton forundret.
— Jeg, sju.
— Bare fem her, men de var så digre så.
— Det er ikke verdt vi spiser så mye neste gang, tok Anton til orde da vi var kommet litt bortover — det er ikke sunt når en skal gå. Anton var den klokeste og dessuten et halvt år eldre enn oss andre. Så vi var enige. Det tok også litt tid før bena riktig fant igjen takten; men sannelig nådde vi ikke fram til Stangestua til klokka halv åtte. Og enda hadde vi hvilt ni ganger etter klokka tolv! Og Svenningsen hadde bare brukt halvannen time mindre enn oss.
Andreas på Stangestua syntes nå også det var fint levert og sa at vi var «gromme karer» som orket den lange veien.
Men jeg skal si det smakte godt å strekke seg under sauefellen oppe på loftet, alle tre i en seng. Det var ikke snakk om å trette og kjegle om plassen som alltid ellers, og lopper og annet merket vi nå slett ikke noe til. De røde prikkene som klødde da vi våknet neste morgen, det var nok bare sånt som kom av at vi hadde gått så langt det, erklærte Anton. Nei, Andreas Stangestua var nok ikke den som holdt lopper!
— Døk e nok go tel nokke ta kvert døk, kara, sa Andreas da vi kom ned på kjøkkenet, — bå tel å gå og tel å sove, meine eg.
Klokka var nemlig ti!
Fløtemelk og lefser er frokost god nok, skulle jeg
