han hadde bodd der sammen med familien i nesten en måned i sommerferien i fjor, og der skulle vi ligge den første natten.
Puh! jamen ble det varmt under skjerfet og lua! Snart måtte vi løse på skjerfet og skyve lua bak i nakken alle tre. Men hvile skulle vi ikke før klokka til Anton var tolv. Få, men gode, lange hvilepauser, hadde Svenningsen sagt.
— Hvor mye er den nå?
— Elleve!
Det begynte så smått — bare litt — å verke over kneet og i lårmusklene. Det var liksom de begynte å knute seg sammen. Men trett! Ikke snakk om!
— Hvor mye er klokka, du Anton?
— Kvart over elleve.
Taushet.
— Du Anton, er du sikker på at du stilte klokka di riktig etter bankklokka i dagmorges? I går gikk den gærnt.
— For fort, ja. Men jeg stilte den i morges.
— Lurer på om den saktner litt, jeg?
— Noe videre pålitelig er den visst ikke.
— Tøys, urmakeren sa enda at han garanterte den, sa han. — Og du kan jo selv tenke deg ti rubis — halvkronometer.
Så gikk vi; men det varte svært kort før Anton selv med klokka i hånden myndig erklærte at nå var den tolv. Ingen av oss så etter.
Og så hvilte vi og spiste fru Gabrielsens pannekaker. Mors skulle vi ha i morgen, og fru Bechs fine knakkpølser lå i en tom blikkboks og var reserveproviant for den tredje dagen — om vi skulle bruke lengre tid enn beregnet.
