Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/51

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

klaget, spurte han om vi ikke snart var på Grindstad.

Klokka ble to, og Vilhelm bar seg verre og verre. Vi andre avvekslende oppmuntret ham, brukte kjeft på ham og trøstet ham: nå var vi snart framme, og på Grindstad kunne vi få hest ned til Stinnelvdalen hvis han ikke orket å gå i morgen. Men vi begynte etter hvert å miste motet vi også, og plutselig så slengte han seg rett ned i snøen.

— Nei, nei, la meg bare ligge!

Ikke snakk om å få ham videre! Der sto vi og så bekymret på hverandre, Anton og jeg, med snøen i tjukke lag på luene og vann som silrant over ansiktet og ned under skjerf og jakkekrager. Vilhelm hadde lagt seg ende ned og bare stønnet.

— Vi kan jo ikke la ham ligge her, han fryser i hjel.

Vi ba og vi truet, men ingenting hjalp. Til slutt tok vi fatt i ham og stablet de sørgelige rester av Vilhelm på bena igjen, la armene hans over skuldrene våre og slepte ham av sted en stund. Så kviknet han til litt og gikk uten støtte, men klaget gjorde han hele tiden. Det snødde tettere og tettere, det var bare så vidt vi skimtet vinterveien foran oss.

— Nei du, dette går ikke lenger, erklærte Anton bestemt, da Vilhelm satte seg igjen og ville hvile. — Du får klemme på og gå i forveien og se å få hit Nils Grindstad med slede, så skal jeg prøve å holde ham på bena. Er du trett?

— Å nei.

Og jeg strammet meg opp, bet tennene sammen og langet ut. Snart døde stemmene til de to andre bort i snøføyka bak meg, og jeg var alene. Jeg gikk og gikk, og når trettheten rent overveldet meg, hvilte jeg