Sommeren tok slutt og ferien med den, og så kom
høsten. I november ble sola borte, og vinteren var der,
svart og ufyselig, til julen kom og lyste litt opp for en
tid. Januar slepte seg av sted, februar kom med ny sol,
og i mars var alt jubel og glede med gnistrende skiføre
og klare dager, måneskinnskvelder og kjelketurer — og
så skulle vi ha påskeferie om åtte dager!
Det ble en påske jeg sent skal glemme, for jamen var det på et hengende hår at jeg ikke satte livet til på langfredagskvelden det året.
Anton Bech, Vilhelm Gabrielsen og jeg hadde avtalt at vi skulle gå den samme turen som adjunkt Svenningsen gikk ifjor: fra Hansgården over fjellet til Stinnelvdalen og tilbake med dampbåten. Vi skulle være borte i tre dager; det skulle klare seg, hvis bare føret holdt.
Så tigget og ba vi våre respektive foreldre om lov, og så slapp de oss av sted skjærtorsdags morgen — og det angret de på.
På Hansgårdstunet tok vi på oss skiene. Føret knirket og sang oppe i lia; magene sto som trommeskinn etter alt vi hadde lagt i oss til frokost, men det bar fort oppover fjellsiden i lange bauter. Vi brukte to og en halv time til topps. Anton Bech hadde klokke, og den gikk riktig — og dessuten var det akkurat den tiden Svenningsen sa han hadde brukt i fjor. Så begynte vi på vidda, som lå og glitret i solskinnet med nakne, gamle furutrær strødd utover.
Vi dro på med lange, sigende skritt side om side, stavene hogg i snøen samtidig og skituppene gled framover til nøyaktig samme linje for hvert eneste tak. Det gjaldt å lange ut for å nå fram til Stangestua før det ble mørkt. Der var Vilhelm Gabrielsen kjent, for
