full av gutter, og vi sang så det ljomet over vannet. Så møtte vi Finn-Marja som kom roende ut fra Wegnerkaia og slet seg fram mot strømmen med ekte kjerringtak: husk opp i været så begge årebladene blinket i sola — og plask ned i vannet så vasspruten sto om henne.
— Nei se hu Finn-Marja så hu ror!
— Hu skvetter helt hit!
— Gi a igjen! Skvett vekk!
Og med årene slengte vi hele bøtter av vann over i båten hennes. Hun kavde og rodde og skottet av og til lynsnart bort på oss, men hun sa ikke en lyd.
— Hils Gamle-Erik når du kommer fram, ropte Anton Bech, og så begynte vi allesammen å overhølje henne med alt det vi visste om henne. Vi skåtet med årene for å holde oss på siden av henne, og så skrek jeg over til henne:
— Vi får nok halshogge deg en gang til, Finn-Marja, og da skal vi nok passe på å holde heksesalven unna.
Marja stridde for harde livet for å komme seg over strømmen og bort fra oss. Men da hun hørte dette, holdt hun opp å ro og nistirret på meg med de små, svarte øynene fulle av skrekk.
— Kæm har sagt dæi den tingen, du?
— Far min, svarte jeg freidig.
— Den nye øvrigheiden? skrek hun forferdet.
Vi drev på med å skrike og skråle etter henne, men det var som hun ikke lenger hørte oss. Hun glemte å ro, og strømmen tok henne og bar henne lenger og lenger bort til hun var som en prikk i det fjerne.
Dagen etter var båten til Finn-Marja borte fra kaia, og vi så ikke mer til den hele den sommeren, enda august så vidt var begynt.
