— Du har litt flere penger her også — som du sa,
men dem kan du ikke få i dag.
Nei, Tora var like glad, fryktelig glad var hun.
— Ja, sa Kristensen videre og tok fram en liten pakke. — Her har jeg en bitte liten julegave til deg. Men du må ikke pakke den opp før i morgen kveld når du har gått rundt juletreet.
Tora neide og takket tusen takk og visste slett ikke hva hun skulle si for bare glede.
Så gikk hun. Og på hjemveien var hun innom konditoren, Møllhausen, og kjøpte to små marsipan-griser til guttene. Og så sprang hun hjem med bankboka og pengeseddelen klemt opp til brystet og marsipanen og den lille pakken fra Kristensen i kjolelommen. Hun var så glad at hun nesten ikke merket den lange veien, bare sprang på!
Og så ble det julaften.
Mor pyntet juletreet, far satt på kontoret om ettermiddagen, og barna måtte være inne i spisestua til klokka ble seks. Da skulle det begynne. De små pakkene sine hadde de sendt inn til mor, hun skulle legge dem under juletreet. Tora hadde pakket boka med hundrekroneseddelen og de to kronene fra sparebøssen inn i hvitt papir. Utenpå hadde hun skrevet så pent hun kunne: «Til mor og far fra Tora».
Guttene strevde med å sette skolefotografiene sine inn i noen rammer de hadde kjøpt. Det var deres presanger til mor og far. Men rammene var så vriene å få til å passe — og så gikk de inn til far for å få hjelp.
— Men kjære snille guttene mine, dere fotograferte dere jo ikke? sa far. — Jeg fikk jo pengene igjen.
— Ja men Tora — —
