Kristensen tok boka, så litt på den og kikket ned
på Tora. Tenkte litt og så kom det endelig:
— Ja, min kjære Tora, kom igjen i morgen — det tar litt tid, skjønner du. Så skal vi greie det.
Tora var litt skuffet over at hun måtte vente til i morgen. Men så kunne hun jo gå innom banken i morgen formiddag, når hun likevel skulle til byen og kjøpe presanger til guttene.
— Om ettermiddagen kom Kristensen inn på kontoret til far.
Kristensen ønsket god jul, og så fortalte han at Tora hadde vært hos ham med bankboka fra onkel Lorents. Så hadde han spurt Sofie om hvordan dette hang sammen, og hun hadde fortalt ham alt sammen. Om at Tora hadde ligget våken en natt og nå ville betale gjelden for far.
Da far lukket Kristensen ut, ble de stående litt i døråpningen. De var liksom litt blanke i øynene begge to.
— Adjø da, sa far, — og god jul!
— God jul for Dem og Deres! svarte Kristensen og gikk.
Klokka elleve neste formiddag sto Tora foran gluggen til Kristensen og neide.
— Goddag, min lille venninne. Du skal vel ha pengene dine, kan jeg tenke?
— Jaha, sa Tora. Hun ble litt redd for at Kristensen skulle si nei eller at hun måtte vente enda litt lenger.
— Ja, her er de. Og boka også!
Kristensen ga henne boka og en rød, stor seddel. På seddelen sto det et stort 100-tall. Tora hadde aldri sett en sånn seddel før.
