Og mor snakket om hvor mye glede Toraliten kunne få av de pengene når hun ble voksen. Da var det blitt mye mer enn hundre kroner av dem — kanskje fem-seks hundre!
Men Tora tenkte nå sitt om den gleden, og så maste hun på mor helt til mor tok henne med inn på kontoret. Og så fikk Tora se den vesle boka; den var blå og lå i skapet, men i det ytre rommet bak klaffen som ikke var låst.
Søndagen kom. Og da mor og far var ute og gikk tur om ettermiddagen, listet Tora seg inn på kontoret; fikk opp klaffen og — sto med boka i hånden. Hun gjemte den inne i leseboka for å ta den med seg på skolen i morgen, siste dag før ferien. For tirsdag fikk de juleferie, og onsdag var det julaften.
Tenk hundre kroner — og mer til! Og så de to kronene i sparebøssen. Det var blitt to kroner nå og så enda to tiører. Men tiørene fikk hun nesten bruke til julepresanger til Rolf og Peter.
Tora gikk hele dagen og tenkte på åssen hun best skulle gi de pengene til mor og far. Litt leitt var det jo at hun måtte fortelle at hun hadde hørt hva de hadde snakket om den natten. Men det fikk være. Sånn som hun gledet seg! Ja om kvelden da hun hadde lagt seg, lå hun og strevde med å holde seg våken til mor og far kom — for å høre dem snakke om gjelden. Og så vite at hun hadde lappen til hullet, hun!
Men hun sovnet før de kom.
Neste dag løp hun like fra skolen og ned i banken. Denne gangen var hun alene, for nå visste hun veien.
Og hun gikk rett bort til Sofies far.
— Om hun nå kunne få pengene?
