å fortelle alt sammen til Sofie. For Sofie var bestevenninnen hennes og forsto alt sånt.
Klokka tolv dro de av sted, ned Tollbugata og opp i Kirkegata. Fra gata gikk det en dør inn til banken, og den var så tung og svær at begge to måtte trykke på alt de orket for å få den opp. Innenfor var det et langt, stort rom med mange mennesker som gikk til og fra en rad med glasskap. I glasskapene var det glugger, og bak gluggene sto bankmennene med protokoller og hele bunker av penger.
Sofie fant fram til den gluggen hvor faren hennes var. Han hadde det veldig travelt, og Tora neide pent.
— Goddag, min lille venninne, hva skal du?
— Jeg skulle hilse og spørre om jeg kunne få igjen de hundre kronene som onkel Lorents satte inn for meg i banken da jeg ble døpt. Ja, nå er det visst mer enn hundre, for pengene har vokst.
Faren til Sofie måtte snakke litt med en fremmed herre, og så vendte han seg til Tora i farten:
— Akkurat nå har jeg det så travelt. Men hvis du skal ha ut penger, så må du ta med deg bankboka som din far har hjemme hos seg. Morn da, småpiker.
Tora neide, og begge to gikk.
Ute på gata på veien hjemover — det var svært lang vei — gikk Sofie og Tora og snakket om åssen de skulle klare dette. For det skjønte jo Sofie også at når de hundre kronene skulle være en overraskelse til far julaften, så kunne ikke Tora be ham om å få låne boka. Men mor? Å nei, hun sa det bare til far likevel, det var Tora sikker på. Så det var best å være lur og finne boka på egen hånd.
Om ettermiddagen gikk Tora til mor. Jo da, boka lå i skapet til far, hun kunne gjerne få se den en gang.
