og traff Den sorte ørn i låret så hardt at han vridde seg av smerte. Spydene fór gjennom lufta, og sintere og sintere ble de to høvdingene mens de skrek og ropte til hverandre:
— Røde hund — kanskje dette kan gi nesa di en knekk nedover!
— Å nei — men dette — hui! spydet hvinte mot Falkøye — kan kanskje sette litt blod på den blasse blekheten din!
— Du kaster ikke så godt som du er stor i kjeften til — stor-skryteren!
— Gjorde jeg rett, skrek Den sorte ørn da han sto med sitt siste spyd i hånden — så julte jeg deg opp med bare nevene!
— Du kan jo prøve! svarte Falkøye som sto og ventet med skjoldstumpen sin.
— Ja, for du er ikke verd et skikkelig spyd engang! Spydet og sinnet dirret om kapp borte hos Den sorte ørn.
— Hå — det er også en måte å skryte seg fra det på!
Spydet fõr ut av hånden på ham. Falkøye satte i et skrik og ramlet bakover. Den sorte ørn sto der som lammet av redsel; Falkøye lå på fjellet og stønnet og presset hendene mot ansiktet. Da sprang Den sorte ørn fram, kastet seg ned ved siden av sin falne fiende og ropte:
— Hva er det — traff jeg — — —
— Å — å, mumlet Falkøye, løftet litt på hodet og sa rasende:
— Her har du litt mer å skryte av! Og i det samme viste han fram en stygg flære under øyet. Blodet veltet fram mellom fingrene på ham.
