røyken lå som et fint slør i vindstilla. Kirkespir og husgavler virket purpurrøde i aftensola. Sundet mellom fjellet og byen lå som en gullflod i glansen fra solnedgangen, og måsene fløy over sjøen med lange, seilende slag.
Han fant fram til skolebygningen der nede i bakken bak byen; med svarte, tomme vinduer lå den og glodde strengt utover. Han fulgte gatene tvers gjennom byen, merket seg de husene han kjente, byfogd Bechs, Wankels, sitt eget ... Det var stygt og flatt nede i byen — og når han tenkte på alle vinduene der nede, så syntes han de var som hundre vidåpne øyne som sto og glodde på en, så en ikke kunne gjøre annet enn sånt som ikke var til å le av ...
Og bak ham lå Dalen innover, nesten svart nå i skyggen. Skogen skjulte for selve dalbunnen, men jo mer han så dit ned, dess dypere og rikere sto den for ham — —
Og han så og så til han nesten fikk tårer i øynene — — —
— Hugh! skrek det plutselig bak ham. Han for sammen, snudde seg — og der sto Den sorte ørn bak ham, rank og forferdelig, med rødt sollys over våpnene og krigsmalingen. I den høyre hånden dirret spydet.
Falkøye kom seg på bena i en fart, holdt skjoldet foran seg og fikk fram spydet.
— Elendige hvitmann! Gjør deg rede til kamp! Den sorte ørn kunne kjørt spydet gjennom ryggen på deg for lenge siden — men han farer ikke med snikmord.
Falkøye var rede, og Den sorte ørn sendte spydet sitt inn i skjoldet hans så det sprakk.
— Her skal du få igjen, din røde hund! ropte Falkøye
