være våkne, mens han selv dro ut for å oppspore fienden på egen hånd.
— — Imidlertid hadde Falkøye flyktet nedover dalen med sine menn. Etter en stunds forløp gjorde han holdt og mønstret troppene. Da så han at foruten ham selv var bare Dolkeklinge og Snikende panter kampdyktige. Særlig de sju skalperte var ytterst motløse og klynket og bar seg fordi de frøs på hodet. Søren kokk, Den snikende panter, klaget bittert over at rødhudene nå satt og drakk opp kaffebeholdningen ganske alene.
— Ja, sa Dolkeklinge, og så alle wienerbrødene da! De finner nok dem også.
Falkøye sto en stund og hørte på all denne jamringen. Til slutt fór han opp.
— Elendige puslinger! Er dette hvite stridsmenns og jegermenns tale! I stedet for å holde motet oppe og samle seg til dristig dåd for å vinne vårt hjem og våre forråd tilbake fra fienden — bare jammer og rådløs klage! Jeg er lei av dere, lei av å preke mot og tro for dere, lei av å høre på det evindelige matsnakket deres. Gå — dere kan gå tilbake og overgi dere til rødhudene og be om å få slikke matfatene deres. Jeg går fra dere med forakt!
Dermed slengte Falkøye buen over skulderen og gikk inn i skogen.
Han gikk langsomt og i dype tanker oppover fjellsiden. Stemmene fra de andre døde bort bak ham, og han gikk videre helt til han kom opp på Fløyfjellskammen som skrånte svakt ned mot sundet. Her var han oppe på bart fjell og hadde Dalen til høyre bak seg.
Han satte seg på en kreklingtue, la seg over på siden med hånden under hodet og så utover.
Foran ham lå byen. Det røk fra alle skorsteinene, og
