— Snille deg — kjære — nei, nei da — å Gud
hjelpe meg, Kristian, gjør det vondt? Kom her — — —
Den sorte ørn fikk fram lommetørkleet sitt, tok Falkøyes hender bort fra såret, tørket det, klemte på det og vasket det av med spytt:
— Jeg gjorde det ikke med vilje, kan du forstå — å nei, nei — se her — har du ikke et lommetørkle du også, så kan vi forbinde deg —
— La meg være — din elendige rødhud — det gjør ikke det spor vondt mer! Falkøye hadde satt seg opp, og Den sorte ørn slapp ham og lå på kne foran ham.
— Men — —
— Det gjør ikke noe vondt, hører du!
Den sorte ørn lå litt og krafset i lyngen. Så tok det til å skurre og skrape nede i strupen på ham og pusten gikk mer og mer ujevnt. Til slutt orket han ikke lenger, tårene spratt ut av øynene på ham, og han hulket og gråt så han rystet.
— Hva — men Anton da! sa Falkøye rent forskrekket da Den sorte ørn plutselig lå der foran ham i kreklinglynget.
— Å trøste og bære meg, jeg trodde jeg hadde drept deg jeg!
— Æsj skitt — det gjorde ikke noe særlig vondt, kan du vel skjønne — tosken. Men det er visst best jeg går bort i bekken og vasker meg litt. Det hovner jo litt opp, vet du.
Begge reiste seg og gikk bort til en liten bekk som sildret nedover fjellet. Der vasket de såret en stund, tørket og la lommetørkleet over igjen. Så sto de litt.
— Du, sa Falkøye, vil du gå tilbake til de andre?
— Nei, jeg er lei av dem, jeg, svarte Den sorte ørn.
