angrepet mot leiren med hvinende spydkast, ble de hvite til sin store forferdelse angrepet samtidig både fra siden og nedenfra.
Det regnet med piler og spyd over dem. Falkøye fikk i all hast delt sine menn i tre avdelinger, og nå bar det løs med pileskyting og spydkasting, hyl og seiersrop når noen falt eller ble såret.
Takket være at de kom overraskende på de hvite, hadde rødhudene alle fordelene på sin side. Fire hvite lå døde like etter at kampen var begynt, og rullesteinen ga Den sorte ørn og hans folk en sjelden gunstig posisjon. Spydene deres ramte med fynd og klem, mens fienden ikke nådde opp med sine spyd. Da endelig en avdeling av de hvite gjorde et utfall mot de rødhudene som under Klapperslangens kommando kom oppover langs elva, utstøtte Den sorte ørn et skingrende hyl. Og sammen med sine fem rødhuder gjorde han et veldig hopp ut fra rullesteinen og ned i hodene på de hvite. De hadde allerede hatt så mange tap at nå grep den store redselen dem. De satte på flukt og overlot hele leiren til rødhudene. Tre hvite var tatt til fange, seks lå døde og hele sju stykker hadde mistet skalpen. Maken til seier hadde rødhudene aldri vunnet før. De gjorde opp ny ild, fikk over kaffekjelen og gjorde seg det riktig koselig, mens fangene og de falne måtte varte dem opp som slaver. Det var bare to stykker igjen av de hvite som var kampdyktige, så dem fikk de nok være i fred for. Den som hadde mistet skalpen, fikk nemlig ikke lov til å delta i noen kamper før en time var gått.
Men Den sorte ørn unte seg hverken hvile eller kaffe. Blant dem som var sloppet unna, var dødsfienden Falkøye, og Den sorte ørn ba sine menn holde vakt og
