sorte ørn merket at han var både elsket og aktet av sine menn — merket det med en viss tilfredsstillelse. Men det var ikke nok for ham. For det alene kunne ikke redde delawarenes hellige folkesak.
Så trøstet han seg med Cooper om natten og sine ensomme tanker om dagen.
Oppfylt av slike sørgmodige tanker skred Den sorte ørn fram foran sine menn — fem i tallet. Da de var kommet oppunder Fløyfjellet, bøyde de av og gikk utover mot de hvites leir, inntil de hadde vaktilden bare et par steinkast under seg. Et stykke lenger ned så de elva, på den andre siden reiste Thomasfjellet sin sorte rygg, og til venstre åpnet dalen seg nedover mot sundet, med byen på den andre siden.
Den sorte ørn og våpenfellene hans sto der oppe og ventet på signalet fra de to andre avdelingene. Avtalen var at når de var kommet fram til sine angrepspunkter, i passe avstand fra fienden, skulle de løfte et hvitt lommetørkle opp over bjørkekrattet og vente på krigshylet fra Den sorte ørn. Og så skulle de styrte fram.
Flokken nede ved elva var alt framme; et lommetørkle viftet over buskene ved bredden. Endelig dukket det også opp noe hvitt til høyre for leiren. Den sorte ørn telte til tre, og alle fem skrek samtidig og i takt:
— Død over alle hvite! — og styrtet med spydene hevet nedover skrenten.
De hvite satt nettopp og holdt krigsråd ved vaktilden, og de fór opp da de hørte skrikene over seg. De grep buene sine og ventet med spente strenger på at fienden skulle dukke fram oppe på rullesteinen. Men da Den sorte ørn og hans menn kom til syne og åpnet
