— Æ kjæm no med fembøringa tel far din, presten,
for å hænta dæ hjæm tel julen. Dæm telegrammera
her om freddagen at dampen ikkje kunne føre dæ fræm.
Mæn du fær no væra snar og komme strast. Det e
uvisst kor længe vinden hell seg så nordan.
Abraham hadde reist seg, øynene hans lyste —
— Men, blandet adjunkt Svenningsen seg opp i samtalen — han var blitt rent forvirret han — men De får da vente til klokka blir to — det kan da vel ikke bråhaste sånn?
Da smålo karen.
— Du veit vel det du, som lærar e, at vinden spakner av ved middagstia — og ska vi komme hjæmatte tel Arvika med guten tel julekvelden, så fær vi vel haste på det bæste vi formår. Og det meinte frua at guten skulle no hjæm til den tia.
Nå brølte guttene av full hals, hellig overbevist om at «han som lærar var» ikke hadde den fjerneste idé om hvordan nordavinden tedde seg.
Og adjunkten selv begynte å trekke på smilebåndet.
— Ja, sitt ned litt da, så skal jeg gå inn og snakke med rektor. Sitt stille imens, gutter.
Adjunkten gikk, og den fremmede karen satte seg på krakken. Vannet silte av ham og la seg i pytter bortover golvet.
— Så du ser sånn ut du, dæm kalla for Abraham.
Lattersalvene smelte i igjen, og var ikke til å styre!
— Ja, le det kan byguta det! — mente han med et lurt fjes, mens latteren kom i byger som fikk veggene til å ryste.
— Le vekk, småkara — dokker kan trenge til forlystels. For det må no væra smått med morskapen i detta kammerse!
