Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/145

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Da han i det samme kikket opp på lampene, smalt en klissvåt papirkule i oljefrakken — så en til, to, tre, i ett vekk, i ansiktet, sydvesten og oljehyren. Men han bare smålo og satt og kikket interessert på dem.

— Guta, guta — ja dokker e dokker sjelv like, korleis en så træffe dokker!

Så kom adjunkt Svenningsen tilbake sammen med rektor, og det ble dødsstille. Rektor var svært alvorlig.

— God dag! Det e vel dæ dem kalla for rektoren, meine æg?

— Ja-a, det er meg det, — det skalv litt i alt alvoret i rektors ansikt, og det var liksom han ikke riktig vågde seg til å se bort på guttene som satt der med ildrøde, lattermilde fjes.

— Vil De ha med Dem Abraham Aagaard nå med en gang?

— Ja-ha — det var meininga det. For frua ville no absolutt ha guten hjæm tel julekvelden, som rimeleg kunne væra. Ja, du har vel barn sjelv du, så gamal du e, så du skjønner vel sånt bætre enn æg!

— Hm — hm! Rektor måtte i all hast ta noen slag bortover golvet, mens han fór med hånden over de gjenstridige lattermusklene. Han stanset ved vinduet og så ut. Adjunkt Svenningsen hadde snudd seg mot tavla og hadde fått det så merkverdig travelt med å pusse nesen. Nede fra klassen kom det av og til et latterhikst fra en eller annen stakkar som ikke klarte å styre seg, enda han både kløp seg i nesen og hadde stappet hele lommetørkleet inn i munnen. Borte ved vinduet stirret et par øyne forventningsfullt opp på rektor.

— Hm — hm — det lot til at rektor var i stor tvil; — hm — hm! Så snudde han seg plutselig brått om til Abraham: