Sitter du og tuter? ropte plutselig adjunkt Svenningsen oppe fra kateteret.
Det kvakk i gutten. Hele den verden han hadde sittet og stirret inn i gjennom ruta, forsvant med ett slag, og så var han tilbake igjen i latintimen 12-1, — og hele gutteflokken satte i å knise og le. Abraham ble blodrød, men adjunkten kom bort til ham, la hånden på hodet hans og spurte plutselig mildt:
— Hva gråter du for, gutten min?
Han svelgjet og svelgjet, men så var det ingen råd med det lenger — han lengtet sånn hjem til fjæra og fisken og Husmanns-Ola og mor — og den store lange gutten la seg over pulten og hikstet og gråt.
— Men kjære Abraham da — — ?
Det banket svakt på døra. Det var tredje gang det banket, men først nå hørte de det.
— Kom inn!
Døra gikk langsomt opp, og smått om senn dukket det opp en diger sjøstøvel, et ben og et hode. Guttene satt spent og ventet på resten, og endelig sto det inne i klassen en silvåt, mektig kar med sydvesten i neven. Han bukket med magen så oljeklærne klasket.
— God dag og signe strevet.
— God dag. Og hva vil De?
— Å — det — æ — va’ no ikkje nokke større, ææ — æ — villæ, — så snudde mannen seg plutselig helt uventet fra adjunkten til guttene som satt der sprekkeferdige av latter — :
— Kæm e det av dokker, guta, som heite Abraham og e søn te presten i Arvika?
Alle snudde seg og så bort på Abraham som satt og svelgjet gråten.
— Det — hikk — er meg — hikk — hikk — det.
