satt hjemme på gutteværelsene og nileste Mælands indianerfortellinger med grammatikker og lesebøker ferdig oppslått — hvis far eller mor skulle dukke opp.
Nå var jo ikke alle sammen like oppslukt. Noen leste som de var gale, tenkte ikke, snakket ikke om annet enn Falkøye og Den røde tiger, Marys flukt og Jaspers vidunderlige redning. Andre var mer overlegne, selv om de nok i smug leste mer enn de ville være ved.
Den mest overlegne var Anton Martin Schweigaard Bech. Han blåste foraktelig av Mælands indianer-fortellinger og eide ikke en eneste en av dem lenger. De to første han hadde kjøpt, «Bloddrikkeren» og «Den hvislende hoggorm», hadde han solgt videre til Søren Manndraper. I en veldig trette med Kristian Haasted en dag i det store frikvarteret erklærte han at Mælandbøkene var «noe elendig sammenraket joks, ikke annet enn utplukk av det mest blodige og overspente i Coopers ypperlige romaner».
Kameratene nærte unektelig en stille respekt for den kyndige overlegenheten Anton la for dagen. Selv om den fikk et lite knekk da Kristian tok til gjenmæle og slo på at Anton «burde gå hjem til far sin og få vite enda litt mer. Så kanskje han kunne bli enda litt større i kjeften også.»
Kristian hadde rett: når Anton kom med sine stående tirader om at Mælandsbøkene var noe elendig joks og Cooper noe ganske annet, så gjentok han temmelig ordrett det gamle byfogd Bech hadde sagt da han fant sønnen nedgravd i «Bloddrikkeren på Tonga Tabu». Og når Anton pleide å føye til at disse indianer-fortellingene til førti og åtti øre «passet nede i den fillebua til Mæland», så var det nok som talt ut av
