indianer-fortellingene. Noen av guttene hadde hele samlinger av disse bøkene, især de som bodde i losji i byen, sånn som Søren Manndraper Svendsen for eksempel. For de fikk penger hjemmefra og kunne spare så det monnet litt. Søren Manndraper hadde flest, tre og førti forskjellige hefter. Han manglet bare fem, så hadde han hele opplaget til Mæland komplett!
De glorete heftene som strømmet ut fra den skitne lille bondebua til Mæland, satte guttefantasien i sving, vakte blodrøde, hete drømmer om krig og blodsutgytelse og gjorde det rent umulig å tenke på så fredelige sysler som skole og lekser. For hvordan skulle Hannibal eller Scipio, Alexander, Napoleon eller Gustav Adolf kunne måle seg med «Falkøye», «Klapperslangen» eller noen av de andre heltene som kjempet sine dystre kamper langt inne i urskogen. Historietimenes Cannae, Austerlitz, Lützen og Sedan ble ynkelig bleke sammenlignet med de hemmelighetsfulle kanadiske sjøer som strakte seg mil etter mil innover i ødemarka. Og Svolder og Nordsjøen, Middelhavet og Rhinbreddene, akk, det ble alt sammen en fattigslig avglans av de store amerikanske flodene, hvor kanoene gled lydløst fram mellom ukjente, lokkende bredder, mellom siv og skjulende kratt.
Det var rent som det gikk en smittsom farsott blant guttene — de leste om natten og de leste om dagen, ja de stjal seg til og med til å lese indianerfortellinger midt i skoletimene, så både tysk og latin, historie og geografi prellet av som kvikksølv på glass. Og det gnistrende fine skiføret i mars og april lå og lokket og skinte forgjeves i de rimfrosne bjørkeholtene oppe på øya. Det var bare jentene og de voksne som hadde tid til å gå på ski nå, guttene hadde annet å gjøre. De
