byfogdens munn det også. For gamle Bech dro nemlig straks av sted til den andre og fine bokhandelen i byen og skaffet gutten noen av Coopers romaner. I dem ble Falkøye og Stifinner og deres blodtørstige kolleger til kloke og edle menn, som i dypsindige samtaler filosoferte over naturens rene liv og sivilisasjonens lastefulle fordervelse. Og uhyrer som «Bloddrikkeren», «Den hvislende hoggorm» og «Klapperslangen» ble til nasjonalhelter, som førte an i rødhudenes fortvilede kamp mot de hvite menn, som trengte dem stadig nærmere inn på livet og truet med å ødelegge deres eksistens som et fritt og fredelig jeger- og skogsfolk. Det bloddampende eventyret nede hos Mæland ble her til en stor og gripende kamp mellom to kulturer, mellom røde og hvite, mellom rydningsmenn og skogens lett-fotede sønner. Og kampen foregikk i en eventyrfjern verden, hvor piler fløy lydløst gjennom luften, og bøsseskuddene ga gjenlyd i den dype stillheten som lå og ruget over de veldige skogene.
Det kan nok hende at Anton Martin Schweigaard Bech skjønte mindre av forskjellen den gang enn han gjorde senere. Men han hadde nå likevel en sikker følelse av at faren hadde rett. Og han var meget bitter på bestevennen Kristian Haasted fordi han sviktet ham og sto på de andres parti. Anton gikk omkring og kjente seg rent ensom og misforstått. Kristian på sin side vek ikke en tomme og sa hver gang anledningen var der at Anton bare viktet seg og fór rundt og plapret etter de voksne. Misstemningen mellom de to økte utover våren uten at noen av kameratene egentlig visste det eller merket det. For de bare drev på med Mæland-historiene sine og levde i dem til langt opp over ørene uten å sanse noe omkring seg.
