Litt etter spurte Ruona igjen:
— Du Morten! Er det sant at faren din har sagt at mor var hedning?
Hanne puffet til Morten og blunket til ham uten at Ruona så det. Og Morten var straks med på notene —
— Ja visst! Vet du ikke at moren din var hedning, du da? Så du hun feiret julaften noen gang da?
— Ne-i, sa Ruona stille. Og en liten stund etterpå gikk hun sin vei.
Ved middagen var Ruona borte.
— Å, hun kommer vel, mente presten, og så spiste de.
Men Ruona kom ikke. De begynte å bli urolige for henne. Piken og gårdsgutten hadde vært ute og lett etter henne, men de kom hjem uten å ha sett henne.
Det var som det var natt ute alt, men det var stjerneklart med blekt, blankt lys over snøen. Presten tok på seg og gikk ut for å lete etter henne. Han hadde kommet til å tenke på hvor han kanskje kunne finne henne.
Kirken lå oppe på haugen. Høy og slank raget den opp mot den dypblå stjernehimmelen. Nedenfor lå kirkegården med gravkorsene og navnebrettene halvveis begravd i den fine nysnøen. Det var så stille her ute. Borte i synsranden reiste fjellene seg, og fjorden vasket svakt nede i fjæra og la etter seg en våt, svart stripe mot snøen.
Presten gikk bortover mot kirkegården; hurtig fulgte han to skispor som gikk dit opp. Han hadde nok tenkt seg at Ruona hadde tatt den veien.
Øverst oppe på den øde og stille kirkegårdsvollen stanset presten og så seg om. Men han så ikke annet enn de nedsnødde gravhaugene med korsene over og hørte bare den rustne lyden av værhanen som vridde seg for vinddraget oppe i kirkespiret.
