Da ble presten redd der han sto, og han speidet
ut mot den svartblå fjorden: Hun hadde vel aldri
forvillet seg dit ned? Men stjernene blinket så mildt og
fortrøstningsfullt som de ville si at i kveld skjer det
ikke noe vondt. For det er jo julaften.
Og i det samme syntes presten han hørte noen sukke borte i snøen. Han fór sammen og gikk bortover etter lyden, til han stanset der hvor han husket at han hadde begravd Anika, moren til Ruona. Her så han at snøen var rotet opp, og da han undersøkte det nøyere, fant han et dypt hull på den andre siden av gravhaugen, så dypt at den bare marka svartnet mot ham der nede. Og nede i det hullet satt en liten pike og gråt. Og den lille piken var Ruona.
— Kjære barnet mitt, du må ikke sitte her! Kom nå hjem, nå skal vi snart tenne juletreet...
— Jeg vil ikke!
— Hva er det du sier? Kom nå, barn!
— Når ikke mor holder julekveld fordi hun var hedning, så vil ikke jeg det heller. Jeg vil være hos mor alltid, alltid, alltid. Jeg vil dø, vil jeg, så kommer jeg til mor. Jeg vil dø, dø!
Barnet gråt og snakket som i ørske, og rent forskrekket løftet presten henne opp i armene sine. Hun sparket og spente imot, men presten fikk tullet henne inn i frakken sin og bar henne hjem. Her la han henne på en sofa inne i stua, og da hun hadde grått fra seg, fortalte hun ham hva Morten og Hanne hadde sagt. Og hun sa at hun slett ikke ville være med på julekvelden når ikke moren hennes var med. Så ropte presten på Morten og Hanne, og han snakket strengt til dem og skjente på dem. Men til Ruona sa han at Anika hadde vært en av de beste kristne
