Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/115

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Lyver jeg?

— Mor var ikke hedning!

— Jaså, sa Hanne, — så du tror kanskje at faren min ikke vet det du, far som er prest og allting! Gikk moren din i kirke noen gang kanskje? Hørte hun på andaktene til far kanskje? Så du noen gang at hun ba bordbønn?

— Nei —, hvisket Ruona ettertenksomt.

— Nei, der kan du se, moren din trodde bare på avguder hun, på Goveitr og Jetanas og sånt noe. Hadde dere julaften noen gang kanskje?

— Ne-i, måtte Ruona tilstå igjen.

— Ja der kan du se. Hun var hedning, var hun. Og hedninger holder ikke julaften de.

Dermed snudde Hanne ryggen til henne og lot Ruona ligge der og spekulere for seg selv.

Og det gjorde hun. Hun lå og tenkte og tenkte til hun tenkte seg i søvn.

Neste dag kom Morten, og det var stor jubel på prestegården. Ruona hilste på ham hun også, men hun gikk omkring hele dagen så underlig taus og stillferdig.

Og dagen etter var endelig julaften der! Om formiddagen sto Ruona og Hanne inne hos Morten som pakket ut alle sakene sine av kofferten og la dem ned i kommoden. Han skulle jo være hjemme en hel måned. Det var mye rart å se på i kofferten til Morten, og de to småpikene fulgte alt med dyp interesse.

Da sa plutselig Ruona:

— Du Morten! Er det sant at hedningene ikke feirer julaften?

— Ja naturligvis. De bryr seg ikke noe om julaften de! De har nok noen fester for avgudene sine av og til — men noen julaften har de ikke.