sameklærne var hele og gode. Men de klærne var Ruonas store sorg.
Men de var nå aldri uvenner så lange stunden, og det var bare når Hanne fikk skjenn av mor fordi hun var doven at hun engang imellom ertet Ruona.
Tiden gikk, og julen sto for døren.
Det kom pakker og kasser med fjordbåten, og Hanne skjønte godt at det var presanger. Enda mor slett ikke ville ut med det, men bare sa hun trodde det var mel og sukker og sånt fra kjøpmannen. Men det kom nå to kasser helt nede fra Kristiania da, og de måtte være fra onkel Hans og bestemor...For de sendte presanger hver eneste jul, og presangene deres var alltid de morsomste — fra store butikker helt nede i hovedstaden.
Sånn som de gledet seg til julekvelden! Og Morten skulle komme hjem fra skolen og være hjemme en hel måned. Og Ruona hadde aldri sett et juletre; hun gikk spent og forventningsfull omkring og hørte på hva Hanne fortalte om julekveldene på prestegården. På fjellet hadde de nok slett ikke hatt det noe morsomt den kvelden.
Ja, Hanne gledet seg nesten mest til å se hvor glad og overrasket Ruona skulle bli, og i dypeste hemmelighet sydde hun nye klær til den dukken hun skulle gi til Ruona.
Men tre dager før julaften, den siste dagen mor holdt skole med dem, skjente mor kraftig på Hanne som ikke kunne katekismusen sin den dagen heller:
— Sannelig om du fortjener noen julaften, så doven som du er, sa mor.
Men Ruona fikk ekstra ros, fordi det var siste skoledagen før ferien.
Om ettermiddagen dro de ut på ski sammen, Hanne
