Mens månen skinte inn gjennom vinduet og like bort
på Ruona, satt hun og fortalte om de onde Stalloene,
som kom i mørket oppe på fjellet og stelte til ulykker
for samene. Og hun fortalte om havfrua som ved
midnatt listet seg opp av sjøen og badet seg i den
gullklare, nattlige sommerlufta — for sola var oppe døgnet
rundt der nordpå. Men borte i bjørkeholtet lå en
samegutt og hvilte seg, og da han fikk se havfrua, fanget
han henne og rispet henne i hånden med knivsodden
sin, så det røde blodet piplet fram. Og da var havfrua
hans. Men hun fikk aldri siden fred for sin lengsel
etter havet — ikke før hun fikk et deilig barn med blå
øyne. Da syntes hun det var som om hun hadde fått
havet til seg igjen, for øynene på barnet var så blå som
fjorden en sommernatt.
Og Ruona fortalte mange andre sånne eventyr, hun fortalte om Jetanas og Goveitr og mye annen styggedom fra den gamle sametroen.
Når Hanne spurte om det var sant det hun fortalte, svarte Ruona bare: Mor har jo sagt det! Og engang Hanne likevel ikke var riktig sikker på om det var sant, ble Ruona så sint at Hanne ble rent redd for henne. Hun hoppet ut av senga og sto midt ute på golvet i nattlinnetet sitt og spurte om Hanne kanskje trodde at moren hennes løy? Og hele natten lå hun og kastet seg fram og tilbake i senga og gråt.
Siden torde Hanne aldri spørre om det var sant, det hun fortalte.
Det hendte av og til ellers også at Ruona kunne bli bråsint og rent ustyrlig, særlig når Hanne ertet henne med samedrakten hennes. Hun gikk med den hjemme på prestegården, for prestefolket syntes ikke det var noen mening i å sy noe nytt til henne så lenge
