og Ruona. Hanne var gretten og sa ikke et ord, samme hva Ruona prøvde seg fram med. Til slutt stanset Ruona:
— Hva er det du er så lei for, Hanne? Du er da vel ikke lei over det med katekismusen ennå? Moren din er jo ikke noe sint mer nå.
— Ne-i. Jeg er bare så bedrøvet.
— Hva er det du er så bedrøvet for? Kan du ikke si det til meg, så kanskje jeg kan hjelpe deg. Tenk på at det er julaften i overmorgen — og i morgen kommer Morten!
— Det er for din skyld jeg er så bedrøvet, sa Hanne.
— For min skyld?
— Ja, for du får liksom ikke noen ordentlig julaften du, Ruona!
— Hvorfor det da?
— Nei, fordi det er jo julaften fordi Jesus ble født.
— Tror du ikke jeg vet det da ...
— Jo — men du er ikke riktig kristen du. For det var ikke moren din, og da kan vel ikke du være det heller. Og julen er ikke for hedninger den.
— Hed ...?
— Ja, for du og moren din er hedninger dere så. Og derfor så er ikke julen for dere.
— Hvem har sagt at mor var — var...?
— Det har far sagt så —
Ruona kastet seg ned i snøen og stortutet. Hanne satte utfor bakken og lot henne ligge igjen der alene.
Da de gikk og la seg om kvelden, sa Ruona ikke et ord, hun bare krøp under dyna. Men litt etter stakk hun hodet fram og sa:
— Du lyver!
Hanne fór forskrekket opp.
