så mye som at alt gikk som før og at Laras aldri ville snakke om ham. Han nevnte aldri navnet hans, og når han ble spurt, svarte han at han ikke hadde noen bror. Hanas sørget over dette, men han visste hva han ville. Og en dag skulle han vise Laras at han var same både i sinn og skinn, og at det var nettopp derfor han hadde valt lærergjerningen. Og han gledet seg over at lærerne og kameratene hadde bare godt å si om ham, for på den måten fikk de også større respekt for samefolket. Og mange ganger talte han samenes sak mellom kameratene på seminariet. Det var det eneste han snakket seg varm på.
Sånn gikk årene for Hanas, de tre årene på seminariet, og han tok sin eksamen med utmerkelse.
En sommerdag satt han i båten på Kvænangfjorden og rodde innover til Kjækan. Ingen av dem han møtte kjente ham igjen fra guttedagene, og han dro oppover fjellet med skreppa på ryggen.
Han kjente hver stein og busk i fjellet, og han hilste på de gamle gruvene som lå som de hadde ligget dengang han og Laras hadde kjempet mot Stalloene. Og som han sto borte ved en av gruvene, tok han en tung stein og kastet ned i sjakta. Og han hørte det sukke og stønne nede i dypet.
Da tenkte han på Laras. Og han tenkte at han ville ta ham med seg bort til gruvene og kaste stein ned i sjakta som i gamle dager. Og han ville si til Laras at liksom han som smågutt hadde kjempet mot samenes fiender, de onde Stalloene, så hadde det senere vært hans mål engang for alvor å kjempe mot den virkelige Stalloen, den virkelige samefienden — den svarte uvitenheten som gjorde at samen sto tilbake for bumannen. Og han ville si til ham at liksom de bar og
