slepte på riktig digre og svære steiner når det var en riktig stor og stygg Stallo som skulle drepes, så hadde han nå i disse tre årene båret fram sin tyngste og største stein. I tre år hadde han arbeidet og bodd borte fra alt som han var glad i her i livet og i tre år hadde han levd i fiendskap med den han var mest glad i av alle — Laras.
Så gikk han videre. Da han kom til den gamle plassen, sto gammene der som før, og foran ham lå vidda øde og tom med stein og reinmose så langt han kunne se. Det var så stille der oppe at han ble rent redd: Faren var vel ikke flyttet?
Han gikk inn i den store gammen. Der lå det en unggutt og sov, og han så med en gang at det var Laras, enda det var halvmørkt og stengt der inne. Han vekket ham:
— Laras, Laras, du må våkne!
Men han skjønte snart at Laras var syk og hadde feber. Det var derfor han lå alene igjen i leiren mens de andre var ute i fjellet etter reinen. Han merket at Laras var uklar av feberen.
— Hvem er du? spurte Laras.
— En som skal hilse deg fra bror din.
— Bror min ja! Hanas! Han er langt borte. Skal du hilse meg fra Hanas?
— Ja. Han ba meg så varmt å hilse.
— Hanas! Hanas! ropte Laras og jamret seg. — Jeg var så sint på ham engang at jeg brukte stygge ord mot ham. Jeg ba ham ikke om forlatelse for det. Så gikk han fra meg. Nå dør jeg, og jeg får aldri sagt det til ham.
— Hva er det du vil si til Hanas? Jeg kan sende bud til ham.
