Presten møtte dem ved handelsstedet på Skorpen og
hilste på Jon Hattila som han kjente. Guttene kjente
han også godt, for siste sommer hadde de vært med på
konfirmantundervisningen. Især hilste han hyggelig på
Hanas. Han hadde ofte snakket med ham, og han
hadde også lånt ham bøker.
Utpå ettermiddagen var konfirmasjonen ferdig. Da alt folket var kommet ut av kirken og presten hadde spist, kom det bud til Jon Hattila at presten gjerne ville snakke med ham.
Jon kom. Presten fortalte ham da at sønnen hans, Hanas, lå langt foran de andre guttene i de boklige fagene og at han hadde snakket mye med presten om at han ville bli lærer. Om nå Jon lot sønnen få gå inn på seminariet i Tromsø?
Jon ble betenkt da han hørte dette. Men da han hadde snakket lenge med presten, sendte han bud etter Hanas og spurte ham i prestens nærvær om han for alvor mente han ville bli lærer. Dette svarte Hanas ja på, og så ble det bestemt.
Imidlertid gikk Laras utenfor og ventet. Han var overbevist om at Hanas nå var inne hos presten og fortalte ham om uvennskapet mellom brødrene. Og han bestemte seg for at nå ville han helt sikkert snakke med Hanas og be ham om tilgivelse.
Endelig kom Hanas og faren ut, og Laras gikk bort til dem.
— Nå, Laras, nå skal broren din på seminariet og bli lærer, sa Jon Hattila. — Du får si adjø til ham i kveld, for vi drar til fjells uten Hanas.
— Hvis det er sant, så er ikke han bror min! svarte Laras og så på Hanas.
