hjemover til Jon Hattilas gammer, trettet de seg både varme og sinte. Laras mente det var en skam for sameguttene at de måtte lære seg norsk og få all opplæring på det språket. Hanas svarte at sånn måtte det være og at det viktigste av alt var at samen lærte seg norsk, så han kunne klare seg mot bumannen. Det var vel ingen skam det, mente Hanas, bare de ikke glemte at de var samer.
Men Laras var sint, og i sinne sa han til Hanas at han var en feiging som ikke holdt med sitt eget folk. Dette satte vondt blod mellom brødrene. Hanas glemte det ikke og ventet at Laras skulle be om forlatelse. Men Laras var hard og sta og gjorde det ikke. Så begynte de å gå hver sin vei.
Dette hendte samme året de ble konfirmert. Utpå høsten, før de dro innover til Mariasuando, skulle det holdes konfirmasjon på Skorpen.
Hanas holdt seg meget for seg selv i denne tiden og var svært stille. Laras likte seg ikke, han trodde mest at Hanas gikk og var lei over de stygge ordene han hadde sagt til ham. Han hadde jo ikke ment det så farlig, han hadde bare tatt litt for kraftig i fordi han var så sint. Hanas gikk ofte lange, ensomme turer innover i fjellet, og det hendte at Laras usett fulgte etter ham. Han ville så gjerne snakke med broren, men det ble aldri til det.
Så kom den dagen da Jon Hattila skulle til Skorpen med guttene. De gikk over fjellet og tok båtskyss fra Kjækan og ut. Det var natt til søndag, og de seilte utover for fin fralandsvind. Brødrene vekslet ikke mange ordene sammen, men Jon Hattila var i godt humør og snakket mye med guttene om det som nå foresto. —
