– Ja, årstallene!
På en annen kant summet det med matematiske formler, og borte i kroken ramset Gunnar Holm opp for Morten Johnsgaard:
– Alacer, acer, campester, celeber, celer, equester.
– Nei hør her, gutter, brøt Anton Bech av, – vi må da finne på noe. Iallfall noe for i kveld.
– Det greier de voksne. De skal jo brenne tjæretønner oppe på haugen.
Da opplot Søren Manndraper sin røst borte fra tomtønna der han hadde sittet i dype og dystre tanker:
– Skal vi gå opp til Schwenniken og be om å få gamleprammen hans og brenne på bålet i kveld!
Forslaget ble mottatt med begeistring. Det var så lenge siden de hadde holdt leven med gamle Schwenniken nå. Om ikke annet så ble det da gjerne noen svisker og russenøtter av det!
Og så bar det i prosesjon oppover byen til Schwenniken.
Peter Preuss og Elias Waage ble oppnevnt til deputasjon og gikk inn på kontoret, mens de andre samlet seg nede i fjæra der gamleprammen lå og hadde ligget opptrukket og halvråtten så langt tilbake noen kunne huske. Det var et digert beist av en pram som rommet sin halve jekteladning.
Ute i gangen stanset de to utsendingene. De måtte jo til pers siden de var valt – men de grudde seg begge to for Schwenniken.
– Snakk du! sa Peter Preuss.
– Nei jeg! Han kjenner meg ikke engang! sa Elias.
– Du som er sønn til prosten! Er du gærn!
– Men du kjenner ’n –
