De banket på.
– Kom inn!
Nede ved døra bukket de dypt begge to for gamle Schwenniken som satt på veden sin og kikket på dem over brillene.
– Nå mine unge sønner av Norge – hva kan jeg stå til tjeneste med?
– Ja – jo – begynte begge på en gang. – Men så tok Peter Preuss et skritt fram og leverte et ekstra bukk.
– Kommer du med bud fra din far, herr Petermann?
– Nei . . . Men det er Sankthanskvelden . . .
– Riktig bemerket, høyst ærede, 23. juni.
– Og så tenkte vi – noen gutter på skolen altså – at De kanskje ikke hadde bruk for den gamle prammen nede i fjæra her lenger . . .
– Så det unge Norge resonnerer –?
– Nei da – å – nei – da! Men om vi ikke kunne få lov til å bære opp den gamle prammen til Sankthanshaugen i kveld – og – brenne den . . .
– Til Sankthansbål! sekunderte Elias Waage umåtelig høflig og med et ekstra bukk.
Gamle Schwenniken satte pennen bak øret og glodde litt på de to. Så brast han i den lille latteren sin – hihihi – og slo seg på låret.
– Gamleprammen! Til Sankthansbål! Jo da. Den skal dere få for ingenting. Men dere får selv trekke den opp på haugen.
– Ja, mange takk, sa Peter Preuss.
– Hvor mange er dere?
Peter så på Elias og svarte:
– Hele sjette middel.