Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/100

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


De banket på.

– Kom inn!

Nede ved døra bukket de dypt begge to for gamle Schwenniken som satt på veden sin og kikket på dem over brillene.

– Nå mine unge sønner av Norge – hva kan jeg stå til tjeneste med?

– Ja – jo – begynte begge på en gang. – Men så tok Peter Preuss et skritt fram og leverte et ekstra bukk.

– Kommer du med bud fra din far, herr Petermann?

– Nei . . . Men det er Sankthanskvelden . . .

– Riktig bemerket, høyst ærede, 23. juni.

– Og så tenkte vi – noen gutter på skolen altså – at De kanskje ikke hadde bruk for den gamle prammen nede i fjæra her lenger . . .

– Så det unge Norge resonnerer –?

– Nei da – å – nei – da! Men om vi ikke kunne få lov til å bære opp den gamle prammen til Sankthanshaugen i kveld – og – brenne den . . .

– Til Sankthansbål! sekunderte Elias Waage umåtelig høflig og med et ekstra bukk.

Gamle Schwenniken satte pennen bak øret og glodde litt på de to. Så brast han i den lille latteren sin – hihihi – og slo seg på låret.

– Gamleprammen! Til Sankthansbål! Jo da. Den skal dere få for ingenting. Men dere får selv trekke den opp på haugen.

– Ja, mange takk, sa Peter Preuss.

– Hvor mange er dere?

Peter så på Elias og svarte:

– Hele sjette middel.