gangen ikke truet førsteplassen til zeloten, var avgjort. Han hadde to feil i den latinske stilen, og det praktiske regnestykket hadde han fått til på en måte som han ikke var sikker på at adjunkt Lange ville ta for god fisk. Men verre var det at han måtte ha «utmerket god» i hovedkarakter for å få lov til å bli med Svend Bugge ned til onkelen hans, presten på Stornes, i ferien.
Hver eneste dag hadde de hengt i med eksamenspugg; bare for i dag hadde de lagt igjen bøker og pensum og sorger hjemme og møtt opp til denne turen. Og så gikk hele turen i vasken. Skuffet og motløse satt de nede på brygga og hang med hodene. Saken var at de var trette. Mye trettere enn de selv visste om. Især lathansene og dumrianene; for de leste nå til eksamen uten vett og måte.
Simon Selmers tanke – å gå hjem og lese – snek seg som vond samvittighet inn i den ene etter den andre. Elias Waage satt og kaldsvettet og spekulerte på om han skulle våge å snike seg hjemover igjen uten å si noe til de andre. Et par andre satt og hvisket om hvor mye de hadde igjen å repetere – i historie, tysk, matematikk . . . Flere sluttet seg til dem.
– Merovinger – Capetinger – Valois – nei . . .
– Karolinger . . .
– Valois – Bourbon – Revolusjonen – Napoleon – Bourbon igjen – Februar . . .
– Nei Juli –!
– Ja, det er sant – Juli – Februar.
– – æ –
– Annen repub . . .
– Annen republikk – annet keiserdømme – tredje æ – republikk . . .
– Ja, men årstallene da, gutt!
