Etter en stunds betenkning krøp Svend ut av
sprinkelsenga, så stille så stille. Han kom seg ut gjennom
døra uten at noen hørte ham, og fór som en vind
gjennom stuene og inn på mellomværelset der alle
greiene til Store-Tilla lå og fløt rundt symaskinen. Han
fant saksen hennes og snek seg ut i gangen. Der
hang regnkappen.
Han trakk den utenpå buksebjønnen. Hu – den var våt og kald ennå. Så prøvde han lengden, målte til litt nedenfor kneet, tok den av, la den på gulvet og klippet av hele underkanten etter målet. Filla slengte han inn i kleskottet, hengte regnkappen opp på plassen sin – og var snart tilbake i senga igjen.
Han sov søtelig til klokka åtte, da ble han vekket. Han spiste to porsjoner havregrøt. Han var så sulten og lykkelig. For nå var det regnkappe! Eller iallfall en alminnelig regnfrakk. Og de tungene rundt halsen og håndleddene skulle han nok få Store-Tilla til å forandre på i ettermiddag!
Han ropte adjø gjennom stuedøra til mor og far og sprang ned i gangen. Der hang regnkappen, ingen hadde lagt merke til den. Og han trakk den på.
Men dessverre! Han hadde nok klippet rent galt – på skjeve – ja, rent i bølger gikk det rundt kanten. Midt bak gikk det opp i ryggen – tenk, enda så forsiktig han hadde gjort det!
Å nei, å nei, hva hadde han gjort! Regnkappen var helt ødelagt, den! Sånn kunne han ikke gå gjennom byen. %v I flyende fart trakk han den av seg igjen, puttet den langt inn i kottet, bort til den andre filla, tok paraplyen og gikk fort ut – – –
