porten, stupte han på hodet i søla. Bøkene fór ut av voksduken og havnet i en sølepytt, vann og søle rant av ham. Han hikstet og gråt, samlet sammen bøkene, børstet og gnidde. Men lykkelig allikevel over å være bra og vel ute.
Så piltet han hjemover. På veien møtte han igjen flere jenter. Mange av dem sluttet også klokka tolv. han hørte at de lo nå også. Men i all stillhet misunte han dem paraplyene. De var nå allikevel bedre enn Josefs kjortel! – – –
– – –
Klokka var seks om morgenen.
Svend våknet helt våt av svette og så seg om. Heldigvis, der lå far og der lå mor og sov ganske rolig, og alt var i orden – – –!
Han hadde drømt så forferdelig.
Hele dagen i går hadde han sittet hjemme og tenkt. Han hadde lest i bibelhistorien om Josef og hans brødre og – kjortelen. Mor og de andre ville han skulle gå ut. Men han var ikke til å rikke.
Og nå hadde han drømt at alle guttene på skolen hadde puttet ham i skolebrønnen. At de så hadde tatt regnkappen og dyppet den i saftbalja ute på kjøkkenet hvor mor akkurat nå syltet tyttebær. Og så kom de bærende med den til far og sa at han var blitt revet i stykker av ville dyr ute i ørkenen. Imens lå han nede i skolebrønnen og kavde og strevde, men kunne ikke komme opp, for den var så dyp.
Heldigvis! Det var bare en drøm!
Men med det samme kom han til å se bort på vinduet. I tusmørket plasket og klasket regnet. Om tre timer var klokka ni, og det var en ny dag, og han måtte gå på skolen – i Josefs kjortel!
