– Men Svend! Svend! Du må da ha regnkappen på
deg, gutt! Det var mor. Han stanset.
– Å nei, mor, ikke i dag, for det regner ikke så fært i dag, skjønner du, og ikke blåser det heller. I dag kan jeg godt gå med paraply, mor. Det er ikke så farlig, skjønner du, det er bare når det blåser fært.
– Tøv, min venn. Har du fått den prektige frakken, så skal du da bruke den også.
– Ville det ikke være best å spare litt på den da, mor?
– Kom nå straks. Hvor er den henne? %v De lette både mor og Svend langs knaggene. Men der var det ingen regnkappe. Og plutselig stakk Svend i å gråte. Han måtte bort i kottet og fram med plagget.
– Men Svend! Hva har du gjort med kåpa? Nei, nei, nei! Hele det fine tøyet spolert! Har du gjort det!
Svend brølte. Mor var helt fortvilet. Så kom far ut.
– Hva er det med gutten?
– Se, hva han har gjort! sa mor og holdt opp de sørgelige restene av regnkappen.
– Hva er det der? spurte far og så på den.
– Den nye regnfrakken hans, han fikk den i går og se som han har stelt med den.
Far tok kappen og undersøkte den. Svend sto og brølte i ett kjør. For dette ble ris det.
– Hysj da, gutt. Svar far! Hvorfor har du gjort dette her?
– For – for – for det, den var – så – så skrekkelig lang!
– Var den for lang?
– Ja – ja – det sa – sa de alle sammen –
– Hvem alle sammen?
