– Svendinnen! Med blonder om halsen! Fine
mansjetter har’n også – – –
Spetakkelet var så veldig at adjunkt Svenningsen, som hadde inspeksjon, kom til med paraplyen sin.
– Hva er det som foregår her? spurte han. Guttene trakk seg tilbake fra Svend som sto gråtende ved veggen. De mumlet halvhøyt om prestekjole og jentedrakt.– – –
– Hva er det du gråter for, unge mann? spurte Svenningsen.
– Manninnen! ropte noen halvhøyt bak ham.
– Ti stille, labaner! Hva er det i veien?
Svend sto og klemte seg opp mot veggen og holdt regnkappen tett omkring seg. Den ene hånden med tungemansjetten rundt håndleddet holdt han foran ansiktet.
– Er det frakken din de gjør narr av? Ta det med ro du, gutten min. Det er bare misunnelse. Ei, ei, det er jo et stasplagg du har! De kan nok være misunnelige. Tenk på Josefs brødre da fader Jakob ga sin sønn en fotsid kjortel, fordi han elsket ham høyest. De ble også sinte! Så – hold opp med den sutringen. Vekk med dere labaner!
Guttene brølte av latter, men trakk seg unna. Svenning var alltid vittig!
Og så fikk Svend være i fred resten av frikvarteret.
Men klokka tolv, da han og de andre fra første klasse skulle hjem, var det frikvarter igjen. Og da han pilte over skolegården for å nå porten, hadde han hele hærskaren etter seg med huing og hyl:
– Josefs kjortel! Josefs kjortel! skrek de. Noen kastet jordklumper etter ham, noen tok ham igjen og puffet til ham. Akkurat da han hadde reddet seg ut av
